FISKING FOR HARDE LIVET! | EPISODE 3 – LANDET PÅ LANGS SESONG 2 | Norge på langs med Isak og Simon

I denne episoden starter guttene på en ny etappe mot Børgefjell nasjonalpark og på veien passerer de noen fine fiskevann. Isak gir Simon en utfordring som gjør at han får testet fiskeferdighetene sine. Fortell gjerne om serien til en venn og om du ikke abonnerer på kanalen, så setter jeg stor pris på om du gjør dette for å bli varslet når episoder fra nye eventyr legges ut:) Ny episode kommer på kanalen hver fredag!

VÅTE DAGER I BLÅFJELLA-SKJÆKERFJELLA NASJONALPARK! | EPISODE 2 – LANDET PÅ LANGS SESONG 2

I andre episode kommer guttene inn i Blåfjella-Skjækerfjella nasjonalpark hvor de får skikkelig drittvær! Etter flere dager i regn finner de seg en hytte for å tørke litt opp. Til tross for dårlig vær er humøret på topp og gutta er klare for en ny etappe mot Børgefjell nasjonalpark! Fortell gjerne om serien til en venn og om du ikke abonnerer på kanalen, så setter jeg stor pris på om du gjør dette for å bli varslet når episoder fra nye eventyr legges ut:) Ny episode kommer på kanalen hver fredag!

KLARE FOR NYE EVENTYR! | EPISODE 1 – LANDET PÅ LANGS SESONG 2 | Norge på langs med Isak og Simon

Velkommen tilbake til en ny sesong av serien “Landet På Langs”! Denne sesongen er fra Norge på langs ekspedisjonen i 2019. Utrolig mange morsomme klipp i vente, så her er det bare å glede seg! Fortell gjerne om serien til en venn og om du ikke abonnerer på kanalen, så setter jeg stor pris på om du gjør dette for å bli varslet når episoder fra nye eventyr legges ut:) Ny episode kommer på kanalen hver fredag!

Hva Norge på langs ekspedisjonen lærte oss

Dere som har fulgt meg her på bloggen en stund vet at Norge på langs ekspedisjonen har vært et prosjekt jeg har hatt i tankene veldig lenge. I August ankom Simon og jeg endelig Nordkapp etter totalt 163 dager på tur! I tillegg til alle disse dagene på tur har vi hatt mange treningsturer sammen og jobbet utallige timer foran PC-en med planlegging av ekspedisjonen. Nå som hele eventyret er over, sitter vi igjen med mange utrolige opplevelser, som jeg har delt mange av her på bloggen i løpet av reisen vår gjennom Norge. I tillegg til alle disse opplevelsene som både har vært flotte og veldig krevende, har vi lært utrolig mye! Nå noen uker etter at vi har kommet hjem, har vi hatt en del tid til å fordøye hele eventyret, og det er nettopp hva Norge på langs ekspedisjonen har lært oss som jeg skal fokusere litt ekstra på i dette innlegget.

Bilde fra Nordkapp i sommer

Før innlegget begynner vil jeg gjerne vise traileren til den andre sesongen av serien «Landet På Langs» som går på min YouTube – kanal som du kan se her:

Sjekk gjerne ut kanalen og traileren for andre sesong av serien “Landet På Langs”!

Har du ikke sett den første sesongen, så ligger den på kanalen:) Andre sesongen er fra andre året av Norge på langs ekspedisjonen, altså i 2019. Abonner gjerne der for å bli varslet når episoder fra nye eventyr legges ut. Jeg nærmer meg snart 1 000 abonnenter der, slik at det hadde vært kult å nådd den milepælen!

For å gå helt tilbake til starten av det hele så startet jeg som 12-åring med turer aleine i nærområdet. Jeg utvidet stadig horisonten. Når jeg følte meg tryggere, utforsket jeg nye og mer bortgjemte områder. Allerede da jeg var 13 år gammel, begynte jeg å fantasere om å gå Norge på langs. Til familie og venner sa jeg tydelig ifra at sommeren det året jeg fyller 16, blir jeg borte. Planleggingen av ruta startet, og etter kort tid hadde jeg en grov idé om hvor jeg skulle gå, gjennom Norges villmark fra Lindesnes i sør til Nordkapp i nord.

Treningstur fra 2017 i indre Agder

Det var krevende å finne en annen å gå sammen med, men da jeg traff Simon på et kurs vi begge tok, ble vi fort kjent. Etter noen turer sammen, spurte jeg om han ville bli med på Norge på langs ekspedisjonen, noe han var veldig gira på. Da vi var 15 år dro vi på mange treningsturer sammen. Vi tilbrakte flere dager i intenst regnvær i Mykland, var på harejakt i Fyresdal, gikk gjennom Birtedalen og fisket mengder med ørret, gikk med ski, pulk og truger i flere dager uten dekning i Telemarksheiene og selvfølgelig var vi på flere treningsturer med tung sekk på Tromøya. Disse treningsturene var viktige for å teste den fysiske formen, men kanskje enda viktigere for å bli godt kjent. I tillegg hadde vi et punkt på listen over ting som måtte gjøres før avreise som ikke er helt vanlig blant andre som skal gå Norge på langs. Vi måtte få lov til å dra av foreldrene våre.

Planleggingen er i full gang! Første gangen vi samlet sammen maten for en hel sommer…

Denne tillatelsen var i boks omtrent ni måneder før planlagt avreise. Det høres kanskje ut som god nok tid, men det var utrolig mye som skulle på plass før vi kunne begynne ekspedisjonen. Vi tilbrakte utallige timer foran pc-skjermen med finpussing av ruta og klargjøring av depoter underveis. Til slutt var alt klart, bare noen dager før avreise.

Dag 1

Det er etter hvert blitt mange som har gått Norge på langs, men ekspedisjonene er aldri like. Vi ville ikke droppe ut av skolen for å realisere eventyret, derfor valgte vi å dele opp turen i etapper og gjennomføre den i løpet av flere skoleferier. Startskuddet gikk på Lindesnes i påskeferien 2018 og vi avsluttet på Nordkapp noen uker før skolestart etter sommeren 2020.

Dag 163

Sterke inntrykk har det vært mange av, og vi ser at disse ofte henger sammen med store kontraster. Fra å ha gått i dagevis i krevende terreng og intens varme til å komme ned i et tettsted og legge seg inn på hotell, i en myk seng, med en varm dusj. Eller etter å ha gått lenge i skikkelig drittvær og våkne opp til knallblå himmel og en fantastisk utsikt mot øde natur rett ut av teltåpningen.

Helt topp utsikt å våkne opp til!

På den aller siste etappen fra Alta til Nordkapp, som vi brukte 17 dager på, må jeg trekke frem en helt spesiell opplevelse. Vi hadde vært lenge i områder med få fiskemuligheter og kom i løpet av denne etappen opp på Finnmarksvidda og inn i Stabbursdalen nasjonalpark. 17 dager på denne etappen er godt tid, slik at vi hadde satt av en del tid til fisking. Jeg prøvde meg med stanga en ettermiddag i Stabburselva. Lenge fisket jeg uten napp, men så plutselig beit det på et beist av en ørret som jeg jobbet intenst og lenge med før jeg med hjelp av Simon fikk den opp på land og veide den til 1,6 kilo.

Beistet jeg tok i Stabburselva! Legg merke til at den trolig har blitt angrepet av en Gjedde…

Terrenget og landskapet er også noe som bringer store kontraster og variasjoner på en slik langtur. Fra kystlandskapet rundt Lindesnes, til fjellandskapet i Nordland og videre til vidda i Finnmark. Nå som vi har jobbet oss gjennom alle disse ulike variasjonene i landskapet som finnes i det flotte landet vi bor i, sitter man igjen med noen favoritter. Både Simon og jeg er enige om at Børgefjell markerte seg som et av det absolutt flotteste og villeste områdene på hele eventyret. Utrolig vakker natur her, lite merka stier og menneskelige inngrep ellers. I tillegg var vi heldige med både vær og fiske på denne etappen, slik at minnene fra denne nasjonalparken har festet seg sterkt.

Fra Børgefjell i 2019


Kontrastene er noe av det jeg liker aller best med turlivet, da det får deg til å sette pris på det man har på en helt annen måte enn hjemme. Å være passe tørr, varm og mett er noe som for de aller fleste er en selvfølge. På tur minnes man på at dette ikke er noe vi bør ta for gitt, og at det er viktig å være takknemlig for det man har. Jeg tror mange glemmer akkurat dette i samfunnet vårt i dag. De kan ha godt av å få oppleve de kontrastene turlivet bringer. Nå etter hjemkomsten merker jeg selv at jeg setter ekstra stor pris på maten i kjøleskapet, taket over hodet og det å kunne ta en varm dusj når jeg vil. Jeg tror ekspedisjonen har satt ganske dype spor når det gjelder akkurat dette som jeg tror og håper at jeg kan ta med meg langt videre i livet.

Første måltid etter fullført ekspedisjon! Etter å ha hatt lite mat og gått ned 10 kilo på to uker smakte denne helt nyyyydelig!

Når det kommer til friluftslivet merker både Simon og jeg at vi har blitt mer erfarne på de fleste områder. Vi har orientert med både GPS og kart og kompass i krevende terreng og i dårlig sikt. Vi har også lært å sette opp og ta ned teltet i vindstyrker opp mot orkan samt å tenne bål i et klissbløtt terreng for å tørke oss. Følelsen av å være sulten har vi lært å vende oss til, og vi har blitt mye bedre på å fiske slik at vi kan sikre egne måltider fra naturen. Alt dette, og mye mer, er kunnskap man etter hvert får av å leve på den måten vi har gjort i lang tid. Likevel er ofte lærdommen fra den mentale delen av en lang ekspedisjon, enda mer givende. Mye av dette er også kunnskap og erfaring som man kan ta med inn i hverdagen etter hjemkomst. Videre i innlegget skriver jeg mer om den mentale delen av en slik lang ekspedisjon.

Utrolig hvor mye man setter pris på en liten koselig koie etter flere dager i skikkelig regnvær!

I løpet av 163 dager på tur kommer man ikke unna utfordringer og krevende stunder. Vi har begge kjent på å ha det skikkelig tøft fysisk, men kanskje enda vanskeligere er den mentale siden ved en slik ekspedisjon. Vennskapet blir satt på prøve. Simon og jeg har vært tett på hverandre døgnet rundt. Vi har sovet i samme telt, og den irritasjonen som av og til oppstår, kan utvikle seg til å bli problematisk. Alt fra ubetydelige småting og detaljer til personlighetstrekk som man vanligvis ikke engang tenker over, kan over tid bygge seg opp til noe større. Det er her den mentale delen av langturer kommer inn i bildet, særlig når man er på tur sammen med andre. Det er helt avgjørende at man går noen runder med seg selv før irritasjonen bobler over. Tenke nøye over om det virkelig er noe poeng i det man har tenkt til å si ifra om. Som oftest bør man heller holde tankene for seg selv og fokusere på andre ting.


For at ekspedisjonen skal kunne gjennomføres og at vennskapet skal vare etter at turen er over, er kommunikasjon og holdningen man har ovenfor hverandre veldig viktig. Gjennom de mange treningsturene Simon og jeg hadde sammen før vi la ut på det lange eventyret, fikk vi testet akkurat dette. Vi visste på forhånd at vi to kunne være sammen på telttur i flere dager uten problemer. Begge to tåler stillheten og liker å la tankene vandre, enten det er mens man går eller foran bålet på kvelden. Ingen av oss er avhengige av å konstant holde en samtale gående. I tillegg snakket vi flere ganger sammen om at det kom til å bli viktig å tenke gjennom det man skal si på forhånd, særlig når det gjelder kritikk ovenfor den andre. I seg selv er dette en god grunn til å dra på treningsturer med noen dagers varighet før avreise på en så lang og krevende ekspedisjon.

Innsektene kan også til tider være med på å skape litt uønsket irritasjon…


Det å støtte hverandre på tur er veldig viktig, både når det gjelder den fysiske og den mentale delen av turlivet. Simon og jeg fordeler alltid arbeidsoppgavene, for eksempel ved at jeg setter opp teltet, mens Simon lager mat. Denne fordelingen kan også endres om for eksempel en av oss ikke føler seg helt i form, slik at den andre kan hjelpe litt ekstra. Mental støtte kan være å komme med positive eller oppmuntrende opplysninger om for eksempel hvor bra vi har gått i dag og at det ikke er langt igjen til leirplassen. Det kan også være å invitere til samtale om man ser at det er noe som plager den man er på tur med. Slik støtte, enten det gjelder det fysiske eller det mentale, er viktig i hverdagen, men det er spesielt viktig på en lang ekspedisjon hvor man er helt avhengig av at motet og humøret hos begge to er på topp.

Når vi ser tilbake på Norge på langs eventyret som har vært et fantastisk flott kapittel i livene våre, er det mye vi sitter igjen med både av minner og følelser. Da vi nådde Nordkapp kjente vi på en slags tomhetsfølelse som i løpet av de neste dagene ble overskygget av mestringsfølelsen. Denne minner i grunnen om den følelsen jeg fikk etter de aller første teltnettene jeg hadde alene som 12-åring. Likevel er noe av det både Simon og jeg er mest stolte av, at vi har klart å holde på vennskapet hele veien. Vi har stått sammen på fine dager og på tøffe dager. Vi har vært uenige i avgjørelser, men alltid respektert hverandres meninger. Det er erfaringer og lærdom som er utrolig verdifull, ikke bare på tur, men også som vi kan ta med oss inn i hverdagen og videre i livet. Som et resultat er vennskapet vårt blitt sterkere enn noen gang, selv om det må være lov å være litt lei av hverandre akkurat nå i dagene etter hjemkomsten.

Våre beste tips til langturer:

  • Ta deg god tid, og vær klar over dine egne begrensninger, både fysisk og mentalt.
  • God planlegging er viktig. Planlegg hvor du skal gå, og hvor lang tid du skal bruke. Velg ruta ut ifra hvor du har mest lyst til å gå.
  • Test deg selv og utstyret i forkant. Bli godt kjent med utstyret du skal bruke.
  • Om du skal gå med noen andre, dra på treningsturer med hverandre. Da finner dere ut om dere passer sammen på tur.
  • Lær deg godt å bruke kart og kompass grunnleggende. Digitale hjelpemidler kan streike, så ikke stol blindt på GPS.

TRAILER – Landet På Langs SESONG 2 | Norge på langs med Isak og Simon

En smakebit på hva som kommer i den andre sesongen av serien “Landet På Langs” med Isak og Simon gjennom Norges villmark! Første episode kommer fredag 09.10.20, så her er det bare å glede seg! Tips gjerne familie og en venn eller to om serien og abonner på kanalen for å bli varslet når episoder fra nye eventyr kommer ut, det setter jeg stor pris på! Ikke så langt igjen til 1 000 abonnenter nå:)

Norge på langs 2020 | Eventyret avsluttes!

Sommeren i år gikk for det meste med til å fullføre Norge på langs ekspedisjonen. For kun litt over en uke siden ankom Simon og jeg Nordkapp etter totalt 163 dager på tur! I løpet av en lang sommer opplever vi utrolig mye, og det er vanskelig å utale seg kortfattet om turen. Likevel skal jeg i dette innlegget prøve å gi en oppsummering av øyeblikkene fra ekspedisjonen i sommer som ga aller sterkest inntrykk.

Leir en plass i Langsua nasjonalpark uken før Norge på langs ekspedisjonen braket løs.

Etter en herlig uke i Langsua nasjonalpark sammen med Simon, pappa og en god kompis var vi klare til å fortsette Norge på lang ekspedisjonen fra Mo i Rana. Første etappen gikk herfra til Bodø over Saltfjellet på sykkel.

Sykling over Saltfjellet midt på natta

Her syklet vi over på E6 og valgte å sykle midt på natta slik at det var mindre trafikk. Noe av det både Simon og jeg husker best fra denne etappen var hvor utrolig vakkert det var å sykle over Saltfjellet i midnattssola.

Vi hadde E6 nesten helt for oss selv og var utrolig heldige med været!

Vanvittig flott lys på saltfjellet, her en god stund etter midnatt

Videre er et annet minne som har spikret seg godt hos oss begge fra da vi skulle fra Rognan til Bodø. Her valgte vi en uoriginal rute hvor vi visste at veien ikke var sammenhengende. Det var noen kilometer uten vei, og vi var veldig spente på om vi kom oss forbi med syklene og vognene. I starten så det lovende ut da vi kunne følge en traktorvei. Her trillet vi for det meste syklene med vognene på slep, det gikk ganske seint, men vi holdt et jevnt sig fremover. Etter et par kilometer sluttet traktorveien, her var det kun en liten ulendt sti videre. Her hadde vi et problem… Vi samarbeidet om å bære utstyret den strekningen det ikke var mulig å trille syklene med vogn bak.  Syklene gikk helt fint å bære, men vognene var det verre med! Hver av dem veide rundt 40 kilo! Utrolig krevende å bære på stien som gikk opp og ned i terrenget og over små elver. Etter en god stund med arbeid var vi over, men ganske så utslitte. Dette husker vi begge som en skikkelig tøff fysisk utfordring!

Det er krevende å trille tunge sykkelvogner i terrenget merket vi flere ganger!

I Bodø fikk vi hvilt kroppene godt og besøkt familie som jeg har her, det var veldig hyggelig! På ekspedisjon kan man likevel ikke leve latmannslivet særlig lenge, vi måtte jo komme oss videre… I Lofoten fikk vi noen helt fantastiske naturopplevelser da vi var omringet av de vanvittige fjellene her som går direkte fra havet og rager skyhøyt til himmels! Leirplassene i løpet av dagene gjennom Lofoten var noen av de mest spektakulære på turen, skikkelig rått landskap her!

Likevel hadde vi også noen veldig krevende dager, da Simon ble dårlig. Han fikk skikkelige mageproblemer og vi endte opp med å ligge på en hytte i flere dager på grunn av dette. For alle som har vært syk på tur langt hjemmefra vet dere at det ikke er noe gøy i det hele tatt. I slike situasjoner er det ekstra viktig å støtte hverandre, så jeg dro inn til Svolvær sentrum med buss for å handle alt han hadde lyst på. Dette tror vi hjalp for at han lettere fikk i seg litt næring. Havregrøt og real turmat er ikke det man har aller mest lyst på når man er syk…

Her har vi båret syklene og vognene ned en lang skrent for å komme til en flott teltplass.

Noen dager etter vi forlatte Lofoten og Simon hadde kommet seg tilbake i bedre form kom et område jeg hadde gledet meg veldig til, nemlig Andøya. Vi valgte å krysse øya på vestsiden da vi hadde snakket med flere som absolutt anbefalte denne ruta over. Her er det trolig både mindre trafikk og flottere natur. Vi var nok en gang utrolig heldige med været og fikk noen helt fantastiske dager! En dag fant vi oss en egen hvit sandstrand med det åpne havet rett ut og de mektige fjellene rett opp bak oss. For å komme ned til denne stranden måtte vi bære alt utstyret ned en skikkelig bratt skrent, litt må man ofre for de aller flotteste leirplassene. Her tok vi oss en dukkert på ettermiddagen, men vanntempen var vel akkurat som vi hadde forventet, ISKALDT!

Etter Andøya sto Senja for tur. Denne svære øya var også utrolig flott, men ruta vår gjorde at vi fikk et litt annet inntrykk. Veien vi valgte over Senja gikk for det meste i innlandet, og ikke langs med havet slik at vi fikk en litt annen følelse da naturen på grunn av dette ikke var helt lik. I sommer var det virkelig spesielt å se hvor mye snø det var i fjellet. Selv i juli når vi jobbet oss over Senja, var det snø på toppene! Rett ette vi hadde kommet over på fastlandet fra Senja fikk vi skikkelig uvær! Vi var utrolig heldige og fikk besøk av familie som Simon har fra Tromsø, veldig koselig! De tok oss med på restaurant, så fikk vi oss en helt nydelig middag, det smakte virkelig!

Selv om vi de siste dagene mot Alta syklet på E6 kan man finne flotte leirer om man bare tar seg tid til å flytte seg litt vekk fra veien.

Det var vanvittig rått over Lofoten, Andøya og Senja, men noen ganger må man også gjøre unna noen kilometer som ikke er like spennende. Fra Skibotn måtte vi gjøre akkurat dette, vi fulgte E6 hele veien frem til Alta. I løpet av dagene vi brukte på denne strekningen hadde vi en god del dårlig vær, så når vi ankom Alta, var så å si alt vi hadde vått! Her i Alta var vi skikkelig heldige å få lov til å bo oss et ektepar som vi hadde kommet i kontakt med gjennom en venn. Selv om vi var klissbløte, kalde, sultene og luktet vondt slapp de oss inn i leiligheten deres i sentrum med åpne armer! Vi kan bare ikke takket dem nok for hvor snille de var med oss! Dette er i grunnen et godt eksempel på noe som gir sterke inntrykk. Det er ikke bare naturopplevelser som flott natur og dyreliv som huskes, men det er også når vi underveis på reisen møter hyggelige folk.

Klare for aller siste etappe på ekspedisjonen!

Fra Alta gikk vi sammen med pappa som hadde reist opp for å møte oss. Dette var en laaaang etappe som vi har utrolig mange minner fra! Totalt var denne etappen 17 dager og sekkene var helt stappfulle!

På hele Norge på langs ekspedisjonen, er det denne etappen som er lengst. Om jeg skal tenke ut to stikkord som beskriver etappen best, må det bli: vind og fisk. Særlig i starten og etappen og helt på slutten mot Nordkapp var det sterk vind! På den aller første morgenen på Finnmarksvidda kollapset begge teltene våre slik at de lå helt ned med bakken. Stengene fikk seg noen skikkelige bøyninger, men utrolig nok så knakk ingen av dem!

Gjemmer oss bak en høyde for vinden…

Fiske på etappen over Finnmarksvidda og Porsangerhalvøya var skikkelig bra! Både Simon og jeg fikk bra med fisk, men en dag skiller seg helt klart fra de andre. Det var dagen da vi skulle inn i Stabbursdalen nasjonalpark å legge oss rett ved Stabburselva. Vi fisket oss nedover langs elvebredden på ettermiddagen og flyttet oss etter få kast. Både Simon og pappa hadde tidlig på en ørret hver, men ingen av dem ble med opp på land. Så gikk det lang tid uten et eneste napp! Simon og jeg hadde gått flere kilometer nedover elva bort fra leirplassen og jeg begynte å bli ganske klar til å snu og gi meg for kvelden. Plutselig skjedde det som også hadde skjedd tidligere på dagen, jeg var sikker på jeg hadde hektet meg i bunnen. Denne gangen var jeg faktisk nesten helt sikker, både fordi firelinen satt helt fast og fordi det var ganske grunt mange plasser i nærheten. Jeg prøvde å jobbe med å få løs kroken, men klarte det ikke. Jeg bestemte meg for å stramme bremsen på stangen kraftig slik at jeg fikk dradd med mer kraft. Nå var jeg forberedt på at firelinen kunne ryke, men akkurat idet jeg dro skikkelig hardt, så rikket plutselig kroken på seg og jeg kjente det var noe stort på andre enden! Jeg var klar over at jeg kunne bli lurt av strømmen, da selv en ganske liten fisk som svømmer med strømmen kunne føles stor. Etter jeg hadde jobbet med denne i over ti minutter, skjønte jeg at dette kom til å ta tid! Denne fisken er trolig stor og blir tydeligvis ikke fort sliten, selv med veldig stram brems! Jeg ropte alt jeg kunne for å gi lyd til Simon om at jeg hadde et skikkelig beist på kroken, men han hadde allerede snudd og sto på en topp nesten to kilometer unna! Han hørte skrikene mine og skjønte at jeg hadde en skikkelig sværing på. I full fart kom han mot meg gjennom det krevende og skikkelig kronglete krattet ut mot odden der jeg fisket. Vi hadde ikke hov med oss, så vi var spente på hvordan dette skulle gå. Planen var å dra den inn mot land der det så lettest ut, også skulle Simon ta tak rundt gjellene på fisken å få sikret den opp på land. Etter ti lange minutter med intens jobbing etter Simon hadde kommet til utsetning, var beistet endelig utmattet og Simon kunne ta tak rundt fisken. Idé han prøvde seg raste den ut enda en gang! Neste forsøk gikk, og han fikk den opp på land og vi var begge to helt ville!

Rekorden på Norge på langs ekspedisjonen, veid inn til 1,6 kilo!

I tillegg fikk vi filmet hele opplevelsen, den videoen kommer på min YouYube kanal etter hvert, så bare å følge med der. En utrolig rå opplevelse, og en enda råere dag da jeg tidligere på dagen også hadde dratt opp en ørret på rett over kiloen!

Ørreten jeg fikk noen timer tidligere på rett over kiloen!

Lenger ut i denne etappen ser både Simon og jeg tilbake på dagene over Porsangerhalvøya som vanvittig vakre. Her fikk vi også fisk, men det var naturen og utsikten vi hadde som ga de aller sterkeste inntrykkene. Vi gikk over en fjellrygg som var mange kilometer lang og traff med knallvær!

Utrolig fin dag!

Utsikten her oppe var bare helt eventyrlig, ingen veier eller bebyggelse så langt vi kunne se!

Utsikten fra ryggen vi fulgte i mange kilometer på Porsanger-halvøya.

Det aller siste døgnet på turen var en spesiell opplevelse, både da dette var slutten på det lange eventyret om vi begge hadde hatt i tankene i flere år nå, men også på grunn av ekstremværet vi fikk denne dagen. Vi våknet til full storm! Heldigvis visste vi om vinden som kom, og hadde lagt teltet smart til. Rundt klokken elleve holdt ikke teltet lenger, vi måtte binde på enda flere barduner. Når klokken var rundt 12 pakket vi sammen teltet sammen i den sterke vinden og la i vei mot Nordkapp-platået. Det var ca. 14 kilometer og vi skulle være fremme klokken 16:00 da vi skulle møte familien min som kjørte fra Hammerfest hvor de hadde sovet på hotell. Vi gikk i sterk motvind og regnet pisket hardt mot ansiktet. Etter flere timer i dette drittværet var vi gjennomvåte og klissvåte!

MÅÅÅÅÅL!

På Nordkapp etter vi hadde filmet de aller siste meterne gikk vi rett inn på toalettet for å holde hendene våre under varmt vann, de var iskalde! Vi holdt de der i flere minutter før vi gikk for å treffe familien min som hadde kommet for å møte oss, veldig hyggelig å se dem igjen! De hadde med masse snacks og tøy så jeg fikk skiftet til tørt. Fint å se alle sammen igjen etter en hel sommer!

Et annet bilde fra Nordkapp. Helt vanvittig å endelig være fremme!

Surrealistisk at eventyret som jeg har hatt i tankene siden jeg var bare 13 år gammel er over. Som sagt er det vanskelig å gjenfortelle kort fra en såååå lang tur, men gjennom dette innlegget har jeg likevel prøvd å få frem noen av opplevelsene underveis som ga sterkest inntrykk. På en måte er det litt trist å avslutte eventyret, men på en annen måte er det gøy å endelig kunne legge nye planer og se frem til de neste spennende prosjektene! Tusen takk til alle sammen som har fult oss på den lange reisen, det setter både Simon og jeg veldig stor pris på!

Veldig mye bagasje som skulle bli med oss hjem!

Følg gjerne med på YouTube kanalen min (Isak Knutsen) for å se videoer fra hele reisen gjennom Norges villmark fra Lindesnes i sør til Nordkapp i nord. Den første sesongen av serien «Landet På Langs» er allerede ute, så sjekk den gjerne ut om du ikke allerede har sett den!

Ha en fin siste rest av sommeren alle sammen!

Isak

Norge på langs | Etappe: Alta – Nordkapp – 17 dager over Finnmarksvidda!

Den aller siste etappen på hele Norge på langs ekspedisjonen var like rundt hjørne! Etter en helt topp hviledag i Alta hvor vi bodde hos et superhyggelig ektepar som også ga oss en flott guidet tur i området, var det klart for pakking. Fra Alta til Nordkapp er det langt, i hvert fall når man går til fots, så vi var forberedt på rekordtunge sekker!

Alta by

Simon og jeg er 18 år og spiser som hester, særlig når vi er så ekstremt fysisk aktive som vi er på tur. Det betyr at vi trenger helt vanvittige mengder med mat til en etappe som skal vare i over to uker uten påfyll! Vi pakket skikkelig nøye og brukte virkelig all mulig plass i sekkene som endte opp med å bli absolutt helt stappfulle med enkelte vanntette pakkposer hengene på utsiden. Vi begge veide sekkene til ca. 30 kilo, det er tungt, i hvert fall med tanke på at vi har kuttet ut nesten alt unødvendig!

På vei opp på vidda med blytunge sekker!

Fra Alta skulle pappa bli med oss i noen dager. Stigningen opp mot vidda begynte i retning Tverrfjellet fra Østerelvdalen. Vi begynte å gå litt seint på ettermiddagen, og de blytunge sekkene gjorde at tempoet ble ganske lavt. Vi fulgte et ATV spor innover og fant en fin leirplass rett mellom to navnløse vann på rundt 440 moh. Denne kvelden var myggen virkelig ivrig! Ekstra deilig er det da å gå inn i det myggfrie telte på kvelden!

Flott lys på kvelden rundt midnatt

Neste morgen våknet vi alle mann til utrolig mye vind! Frokosten spiste vi på den siden av teltet til pappa som var mest i le for vinden. I løpet av frokosten økte vindstyrken og plutselig kollapset begge teltene helt flate. Vi fortet oss og hjalp hverandre med å pakke dem ned i den sterke vinden. Stengene hadde fått seg noen skikkelige bøyninger!

Her har vi gjemt oss for vinden bak en liten høyde…

Denne dagen gikk vi helt inn til Veivannet og fulgte nordsiden hvor vi fant en fin lunsjplass bak en høyde som sørget for le. Når det blåser mye over en lang periode, er det virkelig deilig å finne en plass som er helt i le for vinden. Videre fortsatte vi mot nord-øst, helt til vi kom til et navnløst vann rett over 400 moh sør for Martinvannet. Her fant vi en flott leirplass og etter at teltene var satt opp gikk vi i gang med fiskingen. Etter noen timer kom pappa og Simon tilbake med noen flotte ørreter! Det ble stekt ørret om nudler til middag denne kvelden, helt topp!

Fin farge på fisken her!

Neste dag skulle vise seg å bli en av de råeste på hele turen… Vi hadde alle mann fiskestengene i hendene når vi startet dagen. Før vi trasket i vei mot Stabbursdalen tok vi noen kast i Martinvannet som jeg hadde prøvd meg i dagen før, men ikke fått noe. Plutselig hadde både pappa og Simon på flere flotte ørreter på rundt 5 hekto som ble dratt opp i løpet av få minutter! Helt topp matfisk! Jeg hadde fremdeles ingen fangst, men håpte på at Stabburselva skulle levere på kvelden.

Når man er sulten nok, klarer man ikke alltid å vente;)

På veien inn mot Stabbursdalen nasjonalpark stoppet vi i Sámmolluobbalat som er et vann nord for Martinhaugen. Alle var sultene og skikkelig klare for lunsj her før vi gikk siste delen av dagens marsj. Mens vi ventet på at real turmatene skulle bli ferdige, tok Simon og jeg noen få kast med fiskestangen. Etter kort tid var jeg nesten sikker på at jeg hadde hektet i bunnen. Det føltes litt rart, for bunnen pleier ikke å bevege seg. Da skjønte jeg at det var en sværing på kroken! Etter noen minutter med jobbing hadde jeg slitt ut det som viste seg å være en flott ørret slik at Simon kunne komme med håven og sikre fangsten! Det var en flott ørret på rett over kiloen!

Første ørret over kiloen på etappen og på hele ekspedisjonen!

I samme vannet fikk Simon opp et par fine ørreter rundt halvkiloen, så da var middagen allerede sikret! Etter et super-gøy lunsjstopp pakket vi sammen og gikk de siste kilometerne ned til Stabburselva. Vi satt opp teltene, spiste fiskesuppe med masse god fisk oppi fra tidligere på dagen, før vi var klare til å teste ut elva med fiskestanga. Vi var alle skikkelig spente på fiske her, da vi hadde hørt mye bra om elva. Det er gøy med Stabburselva at det finnes flere forskjellige arter, ikke bare ørret.

Bålkos og middag før fisking i Stabburselva

Vi fisket oss nedover langs elvebredden og flyttet oss etter få kast. Både Simon og pappa hadde tidlig på en ørret hver, men ingen av dem ble med opp på land. Så gikk det lang tid uten et eneste napp! Simon og jeg hadde gått flere kilometer nedover elva bort fra leirplassen og jeg begynte å bli ganske klar til å snu og gi meg for kvelden. Plutselig skjedde det som også hadde skjedd tidligere på dagen, jeg var sikker på jeg hadde hektet meg i bunnen. Denne gangen var jeg faktisk nesten helt sikker, både fordi firelinen satt helt fast og fordi det var ganske grunt mange plasser i nærheten. Jeg prøvde å jobbe med å få løs kroken, men klarte det ikke. Jeg bestemte meg for å stramme bremsen på stangen kraftig slik at jeg fikk dradd med mer kraft. Nå var jeg forberedt på at firelinen kunne ryke, men akkurat idé jeg dro skikkelig hardt, så rikket plutselig kroken på seg og jeg kjente det var noe stort på andre enden! Jeg var klar over at jeg kunne bli lurt av strømmen, da selv en ganske liten fisk som svømmer med strømmen kunne føles stor. Etter jeg hadde jobbet med denne i over ti minutter, skjønte jeg at dette kom til å ta tid! Denne fisken er trolig stor og blir tydeligvis ikke fort sliten, selv med veldig stram brems! Jeg ropte alt jeg kunne for å gi lyd til Simon om at jeg hadde et skikkelig beist på kroken, men han hadde allerede snudd og sto på en topp nesten to kilometer unna! Han hørte skrikene mine og skjønte at jeg hadde en skikkelig sværing på. I full fart kom han mot meg gjennom det krevende og skikkelig kronglete krattet ut mot odden der jeg fisket. Vi hadde ikke hov med oss, så vi var spente på hvordan dette skulle gå. Planen var å dra den inn mot land der det så lettest ut, også skulle Simon ta tak rundt gjellene på fisken å få sikret den opp på land. Etter ti lange minutter med intens jobbing etter Simon hadde kommet til utsetning, var beistet endelig utmattet og Simon kunne ta tak rundt fisken. Idé han prøvde seg raste den ut enda en gang! Neste forsøk gikk, og han fikk den opp på land og vi var begge to helt ville! I tillegg fikk vi filmet hele opplevelsen, den videoen kommer på min YouYube kanal etter hvert, så bare å følge med der.

Ny personlig rekord! Veide inn til 1,6 kilo! Utrolig gøy! Om du ser nøye på bilde kan du faktisk se at fisken har blitt angrepet, trolig av enn annen fisk (høyes sannsynlig en gjedde)

Etter at det svære beistet av en fisk var på land, var jeg superfornøyd for kvelden og gikk mot leiren for å veie fisken. Vekta stoppet på 1,6 kilo! Ny personlig ørretrekord og største så langt på ekspedisjonen, utrolig gøy! To ørreter over kiloen på samme dag, nei det kan man virkelig ikke klage på! Det var ganske seint på kvelden da vi kom tilbake fra fisketuren, så etter at fisken var renset la vi oss i teltet.

Viktig å vite hvor du er på kartet, gøy er det også!

Neste morgen ble det stekt ørret i store mengder til frokost! Det smakte helt nydelig! Fra Stabburselva gikk vi i terrenget mot nord-vest opp til den merka DNT stien (E1). Dagens marsj stoppet rett ved der stien kommer til et kryss med en annen merket sti som går i retning øst-vest. Planen var at pappa som nå hadde gått med oss i noen dager skulle følge denne mot vest ned til E6 og ta buss herfra til Alta. Dessverre hadde han blitt ganske dårlig av det vi i etterkant fant ut at trolig var et gnagervirus, sannsynligvis fra noe av vannet han hadde drukket. Dette gjorde at Simon jeg valgte å legge om ruten vår som egentlig skulle gå videre nordover på Nordkalottstien. Vi valgte å følge pappa ned til E6 neste dag, slik at vi kunne hjelpe til med litt bæring. En kilometer før vi kom til E6, måtte vi vade over en ganske heftig elv hvor vannet gikk helt opp til låra mine, akkurat 2 centimeter under telefonen! Flaks!

Her takket vi pappa for noen fine dager på tur da han hoppet på bussen til Alta for å rekke flyet sitt. Simon og jeg hadde fremdeles nesten to uker igjen av etappen. Vi satt opp teltet ved elva vi hadde vadet over da denne lå omtrent en kilometer unna veien slik at vi slapp alt bråket fra bilene.

Siden denne etappen er så vanvittig lang, hopper jeg over noen deler av etappen. Som for eksempel når vi gikk på E6 i tre dager til Skaidi. Her spiste vi en sværing av en hamburger hver og handlet brød og pålegg til noen dager da havregrøten begynte å minke farlig fort. Noen kilometer videre fra Skaidi tok vi av opp i terrenget. Nå hadde vi noen heftige dager foran oss med skikkelig vill natur på Porsangerhalvøya. Nå var det over en uke siden vi hadde hatt hviledag sist, så vi begynte å kjenne det skikkelig i kroppene! Den ene morgenen husker jeg at Simon ville gi meg 250 kroner om vi hadde hviledag akkurat der vi var slik at han slapp å stå opp og gå ut av soveposen. Jeg takket nei og insisterte på at vi måtte komme oss til et fiskevann før vi kunne ha hviledag.

Vi kom oss helt frem til Stohpojávrrit før vi bestemte oss for å ha hviledag. Her var det utrolig vindutsatt, og vi bruke god tid på å sette opp teltet med ekstra mange barduner. Vi var omringet av fiskevann og ivrige på å prøve ut stengene en tur på hviledagen! Kort tid etter frokost neste dag tok vi begge en tur til forskjellige vann med fiskestengene. De ulike vannene vi besøkte var alle ganske grunne, noe som gjorde at vi mistet litt sluker. Simon ga seg ganske raskt, men jeg hadde flere napp, så jeg ga meg ikke før jeg hadde fått i land en liten røye. Faktisk er dette den første røyen som er tatt på ekspedisjonen. Størrelsen var ikke noe å skryte av, den veide inn til kun 150 gram.

Første røya på ekspedisjonen

Etter en rolig hviledag gikk turen videre nordover. Vi var nå klare for den siste uka på tur før vi etter planen skulle ankomme Nordkapp den 9. August hvor vi skulle møte familien min som hadde reist opp fra Sørlandet. På veien stoppet vi ved noen vann og dro opp flere ørreter på mellom 2 og 3 hekto. Ikke særlig store, men om man har nok av disse kan det bli en god middag. Vi hadde lite mat igjen, så vi satset derfor på fiskemiddag denne dagen. På vei videre mot der vi hadde sett ut en fin leirplass, traff vi en hyggelig same på sekshjuling. Han skulle opp å jobbe på reingjerdet i fjellsiden og lurte på om det var mulig å kjøre helt opp. Simon og jeg var tause da vi begge trodde det var helt umulig og livsfarlig å prøve på. Men han lot seg absolutt ikke skremme av den ekstremt bratte fjellveggen som delvis var dekket av snø. I full fart kjørte han opp og jeg lukket til tider det ene øye da jeg var redd noe skulle gå skikkelig galt her. Han stoppet langt oppe rett før enn svær snøskavl. Her gikk han av sekshjulingen for å speide på veien fremover. Han prøvde å dra vinsjen bort til en stein på andre siden av snøen slik at han kunne vinsje seg selv opp fjellet over snøen, men den rakk ikke helt over. Han bestemte seg da for å snu for så å kjøre en lang omvei som ledet til samme plass, og det var vi i grunnen glade for.

Klar for fisking!

Ut på kvelden denne dagen fisket vi litt i et navnløst vannet på rett under 400 moh som vi lå ved. Her var det lite liv, men jeg fikk likevel en ny rekord! Den aller minste fisken jeg noen gang har fått på stang! Det var ingen vis i å veie den, da vekta sikkert ikke engang hadde trodd at det hang noen fisk på. Det var en miniliten røye som var mindre enn sluken jeg fisket med! Litt morsomt var det selv om den ikke bidro med særlig mye mat til middag. Heldigvis hadde vi allerede nok fisk til middagen som ble potetmos og stekt ørret, helt topp!

Utrolig flott å gå på høyden i dette været!

Vi våknet til helt utrolig flott vær! Denne dagen var det virkelig luksus med god sikt da vi gikk nesten hele dagen på en fjellrygg 500 meter over havet og kunne se både laaaangt innover vidda og helt ut mot havet! Det ble en utrolig flott dag!

Se på den utsikten da!

Noen dager senere kom vi endelig ned til det store havet. Det var en kul opplevelse da hjemme på Sørlandet finnes det veldig få plasser hvor man kan oppleve ekte natur rett ved havet uten å bli forstyrret av veier og bebyggelse. På kvelden denne dagen satt jeg meg ned på fjellet i vannkanten og fant ut at jeg ville tenne et stort bål med all den tørre drivveden som lå rundt forbi. Simon var på en lang tur opp på en høyde noen kilometer unna for å få dekning, og når han kom tilbake hadde bålet mitt vokst så mye at det var flere meter langt og bredt. Vi kunne sitte ute i kun en tynn genser flere meter unna bålet uten å fryse – en skikkelig deilig kveld!

Fantastisk kveld og vakkert lys!

De siste dagene mot Nordkapp hadde vi lagt opp til å ha skikkelig god tid, slik at om noe skulle gå galt hadde vi fremdeles et par dager å gå på. Den neste dagen hadde vi kun rundt 8 kilometer å gå frem til Lafjordelva før turen videre fortsatte bratt opp østover helt til vi kunne skimte Nordkapp-tunellen i det fjerne. Det var et heftig syn, da vi kjente på at Nordkapp endelig virket veldig nærme!

Nordkapp-tunnelen sett fra Nordkapp-halvøya

På ettermiddagen denne dagen haiket vi gjennom tunellen da vi ikke hadde lyst til å gå et par timer gjennom der hvor det er mørkt, dårlig luft og bilder kjører fort. Vi hadde dessuten heller ikke med oss reflekser. Det tok ikke lang tid før en veldig hyggelig dame plukket oss opp med de store sekkene våre og kjøre oss de 7 kilometerne over til Nordkapphalvøya.

Kun ca to mil igjen her…

Et par kilometer etter tunellen fant vi oss en fint plass å sove et stykke fra E69 ved et koselig lite vann. Vi hadde beregnet å bruke totalt to dager over halvøya, og brukte første dagen til å krysse over i terrenget fra Sarnespollen til veien som vi møtte noen kilometer lenger nord og skulle følge resten av turen.

Vi var klar over at det skulle komme heftige vindstyrker i løpet av natten og morgendagen opp mot Nordkapp, slik at det var veldig viktig å sette opp teltet en smart plass den aller siste natten på ekspedisjonen. Vi fant en trang dal som skjermet oss relativt godt for vinden fra alle kanter og vi brukte virkelig ekstra god tid på å bardunere nøye og ekstra godt. Teltet sto skikkelig solid og vi la oss til ned i soveposene en aller siste gang på det store eventyret. Vi våknet begge to i 9-tiden og vinden var sterk, men ikke noe problem for teltet. Etter frokost økte vindstyrken skikkelig! Da ble det plutselig ikke så greit for teltet lenger. Vi måtte gjøre noe raskt før hele teltet kollapset eller revnet. Simon hadde med noe ekstra tau i sekken som vi kuttet i riktig lengde og brukte som enda en ekstra bardun på den siden av teltet hvor vinden traff. I tillegg til dette gikk jeg ut og plasserte store stein oppå alle teltpluggene og Simon lente sekken sin opp mot teltduken fra innsiden. Alt dett hjalp mye og vi følte oss komfortable med å sitte der inne en liten stund til. Likevel skjedde ikke alt dette uten noe dramatikk… Når Simon gikk ut av sin inngang som var på den siden hvor vinden traff med full styrke, kom regnet inn på hans sovepose slik at den ble skikkelig våt på få sekunder. Idé jeg lente meg over på hans side for å lukke teltdøra, dyttet jeg duken til innertelet på min side inn i primusflammene uten at jeg la merke til det. Når jeg snudde meg tilbake, sto duken i full fyr og jeg brukte hendene for å slokke flammene. Det gikk heldigvis bra, bortsett fra et par hull i innertelt-duken.

Etter vi hadde spist lunsj samarbeidet vi med å ta ned teltet i den sterke vinden. Vi var utrolig glade for at vi hadde vært så nøye med plasseringen av teltet da vi merket at vindstyrken oppe på høyden var altfor sterk for teltet. Det var nesten orkan i kastene! Regnet pisket hardt i ansiktet og det var utrolig kaldt! Totalt var det 14 kilometer opp til Nordkapp og en god del høydemeter. Vi gikk for det meste i motvind, men selv om det var tungt valgte vi å ha få stopp på veien for å holde varmen. Klokken 16.00 var vi oppe på Nordkapp!

Endelig!! MÅÅÅÅL!
Nordkapp

Det var en helt rå følelse! Nå et mål man har jobbet såååå lenge for! Likevel er det viktig å huske på at det er selve reisen som er vår største glede og grunn for å legge ut på ekspedisjonen. Etter vi hadde filmet litt ute på tuppen av landet, gikk vi raskt inn for å varme oss. Vi var iskalde! Vi holdt hendene våre lenge under varmt vann på doen, noe som hjalp etter ti minutter. Kort tid senere kom familien min, det var utrolig hyggelig! De hadde med masse sjokolade og brus! Vi satt inne og snakket sammen en god stund før det bar sørover mot Honningsvåg. Nå var planen å sove en natt her på hotell og neste dag ta buss til Alta for så å sove der en natt på hotell før vi hoppet på et fly hjem til Sørlandet etter en helt rå sommer!

Sengen på hotellrommet vi kom til i Honningsvåg

Surrealistisk at eventyret som jeg har hatt i tankene siden jeg var bare 13 år gammel er over. På en måte er det litt trist, men på en annen måte er det gøy å endelig kunne legge nye planer og se frem til de neste spennende prosjektene! Tusen takk til alle sammen som har fult oss på den lange reisen, det setter både Simon og jeg veldig stor pris på!

Ha en topp sommer videre!

Isak