Hardangervidda er et stort område som jeg ikke har vært så mye. Planen var å kjøre opp til Haukeli og videre vestover til Rødal og langs Rødalsvatnet. Ved Nesflaten bar det videre østover på en liten smal asfaltvei som fort ble til en enda mindre grusvei. Oppe ved Sandvatnet på ca. 1000 meters høyde stoppet bilen, herfra gikk det videre til fots.
Onkel har vært med meg på flere turer før og var turkompis på denne turen også. Vi gikk på stien langs Sandvatnet et stykke før vi krysset opp nordover mot Tverråna (elva som renner ut fra Litlavatnet).
Det tok omtrent tre timer å gå med tung oppakning før vi fant en flott leirplass i utoset til Litlavatnet.
Hele ettermiddagen denne dagen ble brukt til fisking, men fangsten var svært dårlig, ikke et eneste napp!
Når jeg tenker over det så er jeg usikker på om jeg så et eneste vak i dette vannet, faktisk mulig at det ikke er fisk her.
Neste dag gikk vi opp mange høydemeter på østsiden av Litlavatnet og på heiene vest for Holmavatnet og Langevatn.
På denne delen av Hardangervidda er terrenget voldsomt kupert, noe som gjør at man kjenner det godt i lårmuskulaturen!
Etter omtrent tre og en halv time (ca. en mil i avstand) med gange var vi fremme ved et navnløst vann på omtrent 1400 meter over havet.
Fra leirplassen kunne vi se Fitjanuten på over 1500 moh rage opp i skyene.
Her oppe i høyden var det mye kaldere enn nede i lavlandet, og tykk genser, jakke, stillongs, hansker og lue ble tatt i bruk.
Det var faktisk is på store deler av vannene vi fisket i og mye snø i terrenget!
Dessverre ble det ikke noe fiskefangst før kveldsmaten. Jeg hadde egentlig tenkt å legge meg, men siden jeg så det vakte godt på andre siden av vannet, måtte jeg bare ta meg en tur dit ennå det var ganske seint på kvelden.
Dere som har lest denne bloggen en god stund vet at jeg liker å fiske med «salamanderen» en god sluk av Møresilda. Jeg hadde brukt denne sluken mye denne dagen uten å få så mye som et eneste napp. Derfor bestemte jeg meg får å prøve litt andre sluker og spinnere, faktisk så prøvde jeg nesten alle de forskjellige fiskevåpnene jeg hadde med, men fortsatt uten å få noe som helst.
Så bestemte jeg meg for å bytte tilbake til «Salamanderen», og da beit det plutselig på i andre enden av lina! For å spare vekt på denne turen droppet jeg å ta med håven, ikke akkurat det smarteste jeg har gjort. Jeg mistet denne ørreten og flere andre. Ikke lenge før jeg hadde tenkt til å gi meg fikk jeg på en ørret som var dobbelt så stor som de jeg hadde hatt på til nå, muligens rundt kiloen.
Jeg jobbet lenge med å slite den ut, og etter ti intense minutter var ørreten helt inntil land. Jeg dro den forsiktig opp, men den hang veldig dårlig. Oppe på land dunket den borti en stein og datt dermed av sluken. Ørreten rullet nedover steinen og ned i vannet. Det var fortsatt veldig sliten, så den fløt i overflaten. Jeg ble helt vill og hoppet uti vannet med klærne på! Jeg fikk tak i den og prøvde å kaste den opp på land igjen, men den var så glatt at den gled ut av hendene mine og ned i vannet. Den hadde fått litt krefter igjen så den svømte vekk, borte var kilosfisken. Jeg sto der med isvann til knærne uten noe fiskefangst!
Etter denne opplevelsen ventet jeg ti minutter på land, fisken var blitt ganske skremt av alt bråket. Heldigvis beit det på en flott ørret klokken ti på kvelden, den var ikke like stor som den jeg mistet men veldig fin fisk, helt blank i skinnet og blodrød i kjøttet!Den veide rundt 5 hekto.
Neste dag gikk vi en lang tur med fiskestangen på noen små vanner nær Fitjanuten, men ingen ting å få på land.
Jeg fikk noen napp, men det var alt, virker som fisken er mest aktiv seint på kvelden. Vi bestemte oss for å bli en natt til på samme plass for å se om fisken ville bite på kvelden igjen.
Utrolig nok beit det på en flott ørret, kanskje den jeg mistet dagen før på akkurat samme plass og samme klokkeslett! Denne ørreten var enda sprekere! Den veide ikke over kiloen, men det var ikke langt unna, 750 gram, fin fisk!
Jeg renset fisken og gravde den ned i snøen (frysen på tur), dagen etter ble den stekt til frokost, kanskje den beste ørreten jeg noen gang har smakt!
Leiren ble pakket sammen og det var på tide å gå mot bilen, en lang marsj! Avstanden fra leirplassen til bilen var omtrent 15 kilometer, og vi regnte med å bruke 4-5 timer med stopp.
Vi gikk ned til stien ved Holmavatnet på sørsiden av Fitjanuten, ganske bratt, men ikke noe problem.
Herfra gikk vi på stien langs Holmavatnet, ned Naustdalen og langs Sandvatnet til bilen.
Herfra og hjem til Arendal er det fem timer å kjøre, et godt stykke! På vei nedover snakket jeg og onkel om alle opplevelsene vi hadde fått på turen. Det var en veldig vellykket tur, med blandet vær, fiskefangst og flott natur! Hardangervidda må besøkes igjen om ikke alt for lenge!
