Norge på langs | Etappe: Alta – Nordkapp – 17 dager over Finnmarksvidda!

Den aller siste etappen på hele Norge på langs ekspedisjonen var like rundt hjørne! Etter en helt topp hviledag i Alta hvor vi bodde hos et superhyggelig ektepar som også ga oss en flott guidet tur i området, var det klart for pakking. Fra Alta til Nordkapp er det langt, i hvert fall når man går til fots, så vi var forberedt på rekordtunge sekker!

Alta by

Simon og jeg er 18 år og spiser som hester, særlig når vi er så ekstremt fysisk aktive som vi er på tur. Det betyr at vi trenger helt vanvittige mengder med mat til en etappe som skal vare i over to uker uten påfyll! Vi pakket skikkelig nøye og brukte virkelig all mulig plass i sekkene som endte opp med å bli absolutt helt stappfulle med enkelte vanntette pakkposer hengene på utsiden. Vi begge veide sekkene til ca. 30 kilo, det er tungt, i hvert fall med tanke på at vi har kuttet ut nesten alt unødvendig!

På vei opp på vidda med blytunge sekker!

Fra Alta skulle pappa bli med oss i noen dager. Stigningen opp mot vidda begynte i retning Tverrfjellet fra Østerelvdalen. Vi begynte å gå litt seint på ettermiddagen, og de blytunge sekkene gjorde at tempoet ble ganske lavt. Vi fulgte et ATV spor innover og fant en fin leirplass rett mellom to navnløse vann på rundt 440 moh. Denne kvelden var myggen virkelig ivrig! Ekstra deilig er det da å gå inn i det myggfrie telte på kvelden!

Flott lys på kvelden rundt midnatt

Neste morgen våknet vi alle mann til utrolig mye vind! Frokosten spiste vi på den siden av teltet til pappa som var mest i le for vinden. I løpet av frokosten økte vindstyrken og plutselig kollapset begge teltene helt flate. Vi fortet oss og hjalp hverandre med å pakke dem ned i den sterke vinden. Stengene hadde fått seg noen skikkelige bøyninger!

Her har vi gjemt oss for vinden bak en liten høyde…

Denne dagen gikk vi helt inn til Veivannet og fulgte nordsiden hvor vi fant en fin lunsjplass bak en høyde som sørget for le. Når det blåser mye over en lang periode, er det virkelig deilig å finne en plass som er helt i le for vinden. Videre fortsatte vi mot nord-øst, helt til vi kom til et navnløst vann rett over 400 moh sør for Martinvannet. Her fant vi en flott leirplass og etter at teltene var satt opp gikk vi i gang med fiskingen. Etter noen timer kom pappa og Simon tilbake med noen flotte ørreter! Det ble stekt ørret om nudler til middag denne kvelden, helt topp!

Fin farge på fisken her!

Neste dag skulle vise seg å bli en av de råeste på hele turen… Vi hadde alle mann fiskestengene i hendene når vi startet dagen. Før vi trasket i vei mot Stabbursdalen tok vi noen kast i Martinvannet som jeg hadde prøvd meg i dagen før, men ikke fått noe. Plutselig hadde både pappa og Simon på flere flotte ørreter på rundt 5 hekto som ble dratt opp i løpet av få minutter! Helt topp matfisk! Jeg hadde fremdeles ingen fangst, men håpte på at Stabburselva skulle levere på kvelden.

Når man er sulten nok, klarer man ikke alltid å vente;)

På veien inn mot Stabbursdalen nasjonalpark stoppet vi i Sámmolluobbalat som er et vann nord for Martinhaugen. Alle var sultene og skikkelig klare for lunsj her før vi gikk siste delen av dagens marsj. Mens vi ventet på at real turmatene skulle bli ferdige, tok Simon og jeg noen få kast med fiskestangen. Etter kort tid var jeg nesten sikker på at jeg hadde hektet i bunnen. Det føltes litt rart, for bunnen pleier ikke å bevege seg. Da skjønte jeg at det var en sværing på kroken! Etter noen minutter med jobbing hadde jeg slitt ut det som viste seg å være en flott ørret slik at Simon kunne komme med håven og sikre fangsten! Det var en flott ørret på rett over kiloen!

Første ørret over kiloen på etappen og på hele ekspedisjonen!

I samme vannet fikk Simon opp et par fine ørreter rundt halvkiloen, så da var middagen allerede sikret! Etter et super-gøy lunsjstopp pakket vi sammen og gikk de siste kilometerne ned til Stabburselva. Vi satt opp teltene, spiste fiskesuppe med masse god fisk oppi fra tidligere på dagen, før vi var klare til å teste ut elva med fiskestanga. Vi var alle skikkelig spente på fiske her, da vi hadde hørt mye bra om elva. Det er gøy med Stabburselva at det finnes flere forskjellige arter, ikke bare ørret.

Bålkos og middag før fisking i Stabburselva

Vi fisket oss nedover langs elvebredden og flyttet oss etter få kast. Både Simon og pappa hadde tidlig på en ørret hver, men ingen av dem ble med opp på land. Så gikk det lang tid uten et eneste napp! Simon og jeg hadde gått flere kilometer nedover elva bort fra leirplassen og jeg begynte å bli ganske klar til å snu og gi meg for kvelden. Plutselig skjedde det som også hadde skjedd tidligere på dagen, jeg var sikker på jeg hadde hektet meg i bunnen. Denne gangen var jeg faktisk nesten helt sikker, både fordi firelinen satt helt fast og fordi det var ganske grunt mange plasser i nærheten. Jeg prøvde å jobbe med å få løs kroken, men klarte det ikke. Jeg bestemte meg for å stramme bremsen på stangen kraftig slik at jeg fikk dradd med mer kraft. Nå var jeg forberedt på at firelinen kunne ryke, men akkurat idé jeg dro skikkelig hardt, så rikket plutselig kroken på seg og jeg kjente det var noe stort på andre enden! Jeg var klar over at jeg kunne bli lurt av strømmen, da selv en ganske liten fisk som svømmer med strømmen kunne føles stor. Etter jeg hadde jobbet med denne i over ti minutter, skjønte jeg at dette kom til å ta tid! Denne fisken er trolig stor og blir tydeligvis ikke fort sliten, selv med veldig stram brems! Jeg ropte alt jeg kunne for å gi lyd til Simon om at jeg hadde et skikkelig beist på kroken, men han hadde allerede snudd og sto på en topp nesten to kilometer unna! Han hørte skrikene mine og skjønte at jeg hadde en skikkelig sværing på. I full fart kom han mot meg gjennom det krevende og skikkelig kronglete krattet ut mot odden der jeg fisket. Vi hadde ikke hov med oss, så vi var spente på hvordan dette skulle gå. Planen var å dra den inn mot land der det så lettest ut, også skulle Simon ta tak rundt gjellene på fisken å få sikret den opp på land. Etter ti lange minutter med intens jobbing etter Simon hadde kommet til utsetning, var beistet endelig utmattet og Simon kunne ta tak rundt fisken. Idé han prøvde seg raste den ut enda en gang! Neste forsøk gikk, og han fikk den opp på land og vi var begge to helt ville! I tillegg fikk vi filmet hele opplevelsen, den videoen kommer på min YouYube kanal etter hvert, så bare å følge med der.

Ny personlig rekord! Veide inn til 1,6 kilo! Utrolig gøy! Om du ser nøye på bilde kan du faktisk se at fisken har blitt angrepet, trolig av enn annen fisk (høyes sannsynlig en gjedde)

Etter at det svære beistet av en fisk var på land, var jeg superfornøyd for kvelden og gikk mot leiren for å veie fisken. Vekta stoppet på 1,6 kilo! Ny personlig ørretrekord og største så langt på ekspedisjonen, utrolig gøy! To ørreter over kiloen på samme dag, nei det kan man virkelig ikke klage på! Det var ganske seint på kvelden da vi kom tilbake fra fisketuren, så etter at fisken var renset la vi oss i teltet.

Viktig å vite hvor du er på kartet, gøy er det også!

Neste morgen ble det stekt ørret i store mengder til frokost! Det smakte helt nydelig! Fra Stabburselva gikk vi i terrenget mot nord-vest opp til den merka DNT stien (E1). Dagens marsj stoppet rett ved der stien kommer til et kryss med en annen merket sti som går i retning øst-vest. Planen var at pappa som nå hadde gått med oss i noen dager skulle følge denne mot vest ned til E6 og ta buss herfra til Alta. Dessverre hadde han blitt ganske dårlig av det vi i etterkant fant ut at trolig var et gnagervirus, sannsynligvis fra noe av vannet han hadde drukket. Dette gjorde at Simon jeg valgte å legge om ruten vår som egentlig skulle gå videre nordover på Nordkalottstien. Vi valgte å følge pappa ned til E6 neste dag, slik at vi kunne hjelpe til med litt bæring. En kilometer før vi kom til E6, måtte vi vade over en ganske heftig elv hvor vannet gikk helt opp til låra mine, akkurat 2 centimeter under telefonen! Flaks!

Her takket vi pappa for noen fine dager på tur da han hoppet på bussen til Alta for å rekke flyet sitt. Simon og jeg hadde fremdeles nesten to uker igjen av etappen. Vi satt opp teltet ved elva vi hadde vadet over da denne lå omtrent en kilometer unna veien slik at vi slapp alt bråket fra bilene.

Siden denne etappen er så vanvittig lang, hopper jeg over noen deler av etappen. Som for eksempel når vi gikk på E6 i tre dager til Skaidi. Her spiste vi en sværing av en hamburger hver og handlet brød og pålegg til noen dager da havregrøten begynte å minke farlig fort. Noen kilometer videre fra Skaidi tok vi av opp i terrenget. Nå hadde vi noen heftige dager foran oss med skikkelig vill natur på Porsangerhalvøya. Nå var det over en uke siden vi hadde hatt hviledag sist, så vi begynte å kjenne det skikkelig i kroppene! Den ene morgenen husker jeg at Simon ville gi meg 250 kroner om vi hadde hviledag akkurat der vi var slik at han slapp å stå opp og gå ut av soveposen. Jeg takket nei og insisterte på at vi måtte komme oss til et fiskevann før vi kunne ha hviledag.

Vi kom oss helt frem til Stohpojávrrit før vi bestemte oss for å ha hviledag. Her var det utrolig vindutsatt, og vi bruke god tid på å sette opp teltet med ekstra mange barduner. Vi var omringet av fiskevann og ivrige på å prøve ut stengene en tur på hviledagen! Kort tid etter frokost neste dag tok vi begge en tur til forskjellige vann med fiskestengene. De ulike vannene vi besøkte var alle ganske grunne, noe som gjorde at vi mistet litt sluker. Simon ga seg ganske raskt, men jeg hadde flere napp, så jeg ga meg ikke før jeg hadde fått i land en liten røye. Faktisk er dette den første røyen som er tatt på ekspedisjonen. Størrelsen var ikke noe å skryte av, den veide inn til kun 150 gram.

Første røya på ekspedisjonen

Etter en rolig hviledag gikk turen videre nordover. Vi var nå klare for den siste uka på tur før vi etter planen skulle ankomme Nordkapp den 9. August hvor vi skulle møte familien min som hadde reist opp fra Sørlandet. På veien stoppet vi ved noen vann og dro opp flere ørreter på mellom 2 og 3 hekto. Ikke særlig store, men om man har nok av disse kan det bli en god middag. Vi hadde lite mat igjen, så vi satset derfor på fiskemiddag denne dagen. På vei videre mot der vi hadde sett ut en fin leirplass, traff vi en hyggelig same på sekshjuling. Han skulle opp å jobbe på reingjerdet i fjellsiden og lurte på om det var mulig å kjøre helt opp. Simon og jeg var tause da vi begge trodde det var helt umulig og livsfarlig å prøve på. Men han lot seg absolutt ikke skremme av den ekstremt bratte fjellveggen som delvis var dekket av snø. I full fart kjørte han opp og jeg lukket til tider det ene øye da jeg var redd noe skulle gå skikkelig galt her. Han stoppet langt oppe rett før enn svær snøskavl. Her gikk han av sekshjulingen for å speide på veien fremover. Han prøvde å dra vinsjen bort til en stein på andre siden av snøen slik at han kunne vinsje seg selv opp fjellet over snøen, men den rakk ikke helt over. Han bestemte seg da for å snu for så å kjøre en lang omvei som ledet til samme plass, og det var vi i grunnen glade for.

Klar for fisking!

Ut på kvelden denne dagen fisket vi litt i et navnløst vannet på rett under 400 moh som vi lå ved. Her var det lite liv, men jeg fikk likevel en ny rekord! Den aller minste fisken jeg noen gang har fått på stang! Det var ingen vis i å veie den, da vekta sikkert ikke engang hadde trodd at det hang noen fisk på. Det var en miniliten røye som var mindre enn sluken jeg fisket med! Litt morsomt var det selv om den ikke bidro med særlig mye mat til middag. Heldigvis hadde vi allerede nok fisk til middagen som ble potetmos og stekt ørret, helt topp!

Utrolig flott å gå på høyden i dette været!

Vi våknet til helt utrolig flott vær! Denne dagen var det virkelig luksus med god sikt da vi gikk nesten hele dagen på en fjellrygg 500 meter over havet og kunne se både laaaangt innover vidda og helt ut mot havet! Det ble en utrolig flott dag!

Se på den utsikten da!

Noen dager senere kom vi endelig ned til det store havet. Det var en kul opplevelse da hjemme på Sørlandet finnes det veldig få plasser hvor man kan oppleve ekte natur rett ved havet uten å bli forstyrret av veier og bebyggelse. På kvelden denne dagen satt jeg meg ned på fjellet i vannkanten og fant ut at jeg ville tenne et stort bål med all den tørre drivveden som lå rundt forbi. Simon var på en lang tur opp på en høyde noen kilometer unna for å få dekning, og når han kom tilbake hadde bålet mitt vokst så mye at det var flere meter langt og bredt. Vi kunne sitte ute i kun en tynn genser flere meter unna bålet uten å fryse – en skikkelig deilig kveld!

Fantastisk kveld og vakkert lys!

De siste dagene mot Nordkapp hadde vi lagt opp til å ha skikkelig god tid, slik at om noe skulle gå galt hadde vi fremdeles et par dager å gå på. Den neste dagen hadde vi kun rundt 8 kilometer å gå frem til Lafjordelva før turen videre fortsatte bratt opp østover helt til vi kunne skimte Nordkapp-tunellen i det fjerne. Det var et heftig syn, da vi kjente på at Nordkapp endelig virket veldig nærme!

Nordkapp-tunnelen sett fra Nordkapp-halvøya

På ettermiddagen denne dagen haiket vi gjennom tunellen da vi ikke hadde lyst til å gå et par timer gjennom der hvor det er mørkt, dårlig luft og bilder kjører fort. Vi hadde dessuten heller ikke med oss reflekser. Det tok ikke lang tid før en veldig hyggelig dame plukket oss opp med de store sekkene våre og kjøre oss de 7 kilometerne over til Nordkapphalvøya.

Kun ca to mil igjen her…

Et par kilometer etter tunellen fant vi oss en fint plass å sove et stykke fra E69 ved et koselig lite vann. Vi hadde beregnet å bruke totalt to dager over halvøya, og brukte første dagen til å krysse over i terrenget fra Sarnespollen til veien som vi møtte noen kilometer lenger nord og skulle følge resten av turen.

Vi var klar over at det skulle komme heftige vindstyrker i løpet av natten og morgendagen opp mot Nordkapp, slik at det var veldig viktig å sette opp teltet en smart plass den aller siste natten på ekspedisjonen. Vi fant en trang dal som skjermet oss relativt godt for vinden fra alle kanter og vi brukte virkelig ekstra god tid på å bardunere nøye og ekstra godt. Teltet sto skikkelig solid og vi la oss til ned i soveposene en aller siste gang på det store eventyret. Vi våknet begge to i 9-tiden og vinden var sterk, men ikke noe problem for teltet. Etter frokost økte vindstyrken skikkelig! Da ble det plutselig ikke så greit for teltet lenger. Vi måtte gjøre noe raskt før hele teltet kollapset eller revnet. Simon hadde med noe ekstra tau i sekken som vi kuttet i riktig lengde og brukte som enda en ekstra bardun på den siden av teltet hvor vinden traff. I tillegg til dette gikk jeg ut og plasserte store stein oppå alle teltpluggene og Simon lente sekken sin opp mot teltduken fra innsiden. Alt dett hjalp mye og vi følte oss komfortable med å sitte der inne en liten stund til. Likevel skjedde ikke alt dette uten noe dramatikk… Når Simon gikk ut av sin inngang som var på den siden hvor vinden traff med full styrke, kom regnet inn på hans sovepose slik at den ble skikkelig våt på få sekunder. Idé jeg lente meg over på hans side for å lukke teltdøra, dyttet jeg duken til innertelet på min side inn i primusflammene uten at jeg la merke til det. Når jeg snudde meg tilbake, sto duken i full fyr og jeg brukte hendene for å slokke flammene. Det gikk heldigvis bra, bortsett fra et par hull i innertelt-duken.

Etter vi hadde spist lunsj samarbeidet vi med å ta ned teltet i den sterke vinden. Vi var utrolig glade for at vi hadde vært så nøye med plasseringen av teltet da vi merket at vindstyrken oppe på høyden var altfor sterk for teltet. Det var nesten orkan i kastene! Regnet pisket hardt i ansiktet og det var utrolig kaldt! Totalt var det 14 kilometer opp til Nordkapp og en god del høydemeter. Vi gikk for det meste i motvind, men selv om det var tungt valgte vi å ha få stopp på veien for å holde varmen. Klokken 16.00 var vi oppe på Nordkapp!

Endelig!! MÅÅÅÅL!
Nordkapp

Det var en helt rå følelse! Nå et mål man har jobbet såååå lenge for! Likevel er det viktig å huske på at det er selve reisen som er vår største glede og grunn for å legge ut på ekspedisjonen. Etter vi hadde filmet litt ute på tuppen av landet, gikk vi raskt inn for å varme oss. Vi var iskalde! Vi holdt hendene våre lenge under varmt vann på doen, noe som hjalp etter ti minutter. Kort tid senere kom familien min, det var utrolig hyggelig! De hadde med masse sjokolade og brus! Vi satt inne og snakket sammen en god stund før det bar sørover mot Honningsvåg. Nå var planen å sove en natt her på hotell og neste dag ta buss til Alta for så å sove der en natt på hotell før vi hoppet på et fly hjem til Sørlandet etter en helt rå sommer!

Sengen på hotellrommet vi kom til i Honningsvåg

Surrealistisk at eventyret som jeg har hatt i tankene siden jeg var bare 13 år gammel er over. På en måte er det litt trist, men på en annen måte er det gøy å endelig kunne legge nye planer og se frem til de neste spennende prosjektene! Tusen takk til alle sammen som har fult oss på den lange reisen, det setter både Simon og jeg veldig stor pris på!

Ha en topp sommer videre!

Isak

Kommenter gjerne her!