Topptur til Ausekaret (1202 moh) i fantastisk vær

Ausekaret er en av de høyeste og fineste fjellet for topptur på Sunnmøre. Grunnen til at turen er så fin er at det første partiet til og med tregrensen er relativt slakt (til Sunnmøre å være), slik at nedturen i dette partiet er moro og spennende. Hvis du har tenkt til å oppleve turen på sitt beste må det våre lite vind, sol og puddersnø oppå skaren. Denne opplevelsen var jeg så heldig å oppleve!

Turen begynte halv ni, (et tips er å starte turen tidlig, slik at snøen ikke rekker å bli råtten av solvarmen, og samtidig at du får ha fjellet for deg selv.) jeg og min far var dermed de første til å bestige toppen på denne fine solfylte påskedagen.

 

DSC_1941

Passerer snart tregrensa

 

 

Det første partiet av turen var som sagt ikke for bratt, og jeg syntes denne delen av turen var superfin fordi det er så flott å gå gjennom bjørkeskogen på vei oppover. I dette partiet kunne jeg nesten gå rett opp, selv med kortfeller. Da jeg hadde gått et stykke, kom jeg til de bratte motbakkene. Her stoppet jeg, og fikk litt påfyll med energi. Jeg merket at solen ble sterkere og sterkere utover dagen.

DSC_1950

Utsikt nedover mot Nysætervannet

 

 

Noe man må huske på, er å dynke seg selv med solkrem, hvis ikke kan det gå riktig galt. Solbriller er også helt nødvendig hvis du har tenkt deg på en slik tur, særlig på vårparten når solen tar skikkelig. Midt i de bratteste motbakkene hørte jeg min far puste og pese på mange meters hold. Selv pustet jeg godt i de bratte partiene. Da jeg hadde kommet meg opp på det som kalles «latmannshøyden» fikk jeg som alle andre en liten «nedtur». Denne høyden skuler den egentlige toppen, der man tror at man er fremme. Det er på denne høyden mange snur og sier at de har vært på Ausekaret. Den siste stigningen opp til toppen gikk veldig greit, bortsett fra at det var slitsomt.

DSC_1953

Snart oppe på “latmannshøgda”

 

 

Vel oppe på toppen tar jeg en god velfortjent pause. Det kunne jeg nemlig gjøre fordi det var helt vindstille. Utsikten på toppen var helt fantastisk! Sunnmørsfjella har helt spesiell utsikt med taggete fjelltopper på alle kanter som få andre områder i Norge har. Etter litt knipsing med kameraet og noe energipåfyll venter nedforkjøringen.

DSC_2003

DSC_1971

DSC_1987Den første biten av nedforkjøringen var stupbratt spør du meg (brattere enn svart løype i slalåmbakken), derfor krysset jeg lange svinger nedigjennom for å gjøre det mindre bratt. Like før tregrensen ble det slakere, her lagde jeg mine egne løyper og tok sjansen på å kjøre i en mere rett strekning. På veien ned fikk jeg øye på flere andre som skulle opp på toppen. Disse folka hadde alle sammen det som kalles «randoneski», disse skiene er breie og man har feller som går under hele skien slik at man kan gå rett opp veldig bratte bakker. Skiene har også en mekanisme som gjør at man kan låse skoen til skien, dermed kan man kjøre lettere ned. Den siste biten av hjemveien kjørte jeg sikk sakk mellom trærne. Dette fjellet er topp til nedkjøring, da det er få bekker og diker å falle i. Her kan du sette god fart og lage deg din egen vei mellom trærne. Da ble det mange nesten krasj!

Dette er en lang tur!! Jeg og min far brukte til sammen ca. fem timer, og vi gikk ganske fort. Det er parkering i Fausa-krysset til ca. ti biler. Det er ikke en anbefalt søndagstur, men hvis du har tenkt deg på en lang tur full av utfordringer, passer denne helt perfekt. En mulighet er å ha med telt og hele pakka å ta tiden til hjelp

Topptur i Sunnmørsalpene

Mens våren er i anmarsj i sør (http://bjarnesturblogg.blogspot.no/2016/03/endelig-er-varen-her.html) har jeg rømt opp i Sunnmørsfjella noen dager. Her er det vår i dalene og vinter på fjellet. I området her er fjellene fra 1000-1300 moh. Jeg har tenkt meg opp på en av disse toppene. Været var litt overskyet, med sol av og til. Etter å ha sjekket værmeldinga bestemte jeg meg for å gå opp på en litt lavere topp enn planlagt, fordi været var ustabilt. Myrdalsfjellet er navnet på toppen jeg bestemte meg for å bestige (lokalnavnet er Slubba). Fjellet har en høyde på Ca. 1000 moh og ligger blant flere andre 1000 meters topper med ekstremt flott utsikt ned i Velledalen.

Jeg pakket kun det jeg trengte i en liten dagstursekk og satt på kortfellene. Kortfeller er veldig greit å ha, man kan gå bratt opp og i bratte nedforkjøringer bremses farten litt opp.

DSC_1922

Kortfeller, fint til toppturer

 

Turen viste seg å bli tung nok da snøen var svært råtten. Det første partiet av turen var tyngst, da snøen var ekstra dyp og porøs, som gjør at det er tungt både å gå «fiskebein» og krysse oppover. Lengre oppe ble det gradvis fastere, og lettere å gå. Oppe på 800 meter var det det flere bare flekker med lyng. Dette er ideelt «spisested» for fjellryper, så turen ble lagt mot disse. Fjellrypesporene kom plutselig til syne overalt her, og 2 superflotte kritthvite ryper tok opp rett foran beina våre. Videre oppover ble det brattere, med ujevn dybde på snøen. Det må ha blåst mye tidligere, da det var mye barfjell, og samtidig dype områder med snø på hele turen.

På ca. 900 meter tok jeg og min far av oss skiene og gikk på fjellryggen oppover. Her var det nesten snøfritt, med dyp snø på hver side. Underlig å nå toppen uten ski på

DSC_1890

Her må det ha blåst godt i vinter – mye snø, og bare flekker

beina. Selv om det ikke var sol i dag, så vi langt til alle kanter og glimtvis de skarpe fjelltaggene som kjennetegner Sunnmørsfjella. Ausekaret (1202 moh) lå i solskinn på den andre siden av dalen, mens Velledalen (ofte kalt Reindalen) lå inntullet i tunge skyer. Sunnmørsalpene er et fantastisk område, både sommerstid og vinterstid.

 

 

 

 

 

2016-03-23 11.08.18

Samme topp i 2015

 

 

Turen nedover er alltid kul. Nå gjaldt det å passe farten, og ikke kjøre i fjellbjørka når en krysser nedover. Det kan gå riktig fort nedover, og man må reagere kjapt når farten er stor og det er mye snø. Der er helt OK å ta noen sjanser, da det er dyp snø som demper fallet. Jeg falt flere ganger på vei ned, men ingen skader. Det gjelder å ta fallene med et smil. Vel nede i dalen, krysset vi utenfor oppkjørte løyper og mot «middagslukta» fra en hytte…

DSC_1920

Mye skjegglav i dalen, tyder på lite sur nedbør

Vintertur til Flekevatn i Mykland

Da var endelig vinterferien kommet. Topp vær, og jeg gleder meg til å dra på telttur. Vi dro tidlig av sted for å prøve ut isfiskeutstyret. Det er usikkert om isen er trygg, men denne sjansen tar vi. Jeg og min far tar med alt vi trenger for å overnatte i telt, de andre i familien satser på dagstur. På denne tiden av året kan det bli kaldt om nettene, et tips er derfor å ta med noen varme soveposer. Selv bruker jeg Isfjorden og min far Austfjorden, begge soveposene er i Helsport sin pro-serie for vintersoveposer.

Vi kjører opp til Mykland og videre til Flakevatn fra sør. Vi kjører derfor først opp til Frolands verk og videre til Mjåvatn krysset der du tar til høyre og kjører videre til Hinnebu (her er det forresten også mange gode fiskevann, særlig Abbor). Vi kjører videre til Hynnekleiv, her tar vi til høyre. Noen minutter etter Hynnekleiv krysset går det en grusvei inn til venstre, her heter det Svenes. Denne veien går noen kilometer innover. Det kommer så et kryss hvor det er parkering til noen få
biler. Det er bomvei til høyre, derfor må man gå herfra. Det er bare å følge grusveien til høyre. Det er ca. 2 km og 150 meters stigning inn til vannet fra bommen.

Da vi var fremme fant vi en plass hvor vi kunne legge fra oss bagasjen og tenne opp et bål. Det hadde vært noen ganske milde dager med litt regn før vi kom, noe som gjorde det krevende å få fyr i bålet. Etter en time med fyring var bålet bra nok for grilling. Da vi var mette målte vi istykkelsen med isboret. Isen var 15 cm, og dermed trygg. Noe som er viktig, er at man likevel må være forsiktig nær bekkeutløp og innløp.

DSC_1778

Vi boret flere hull og satt ut tre snører med maggot som agn. Her i Flekevatn er det mest abbor og ørret. Etter en time med fisking var alt å skryte av to napp!DSC_1762DSC_1755

Vi satt så opp teltet og hentet nok ved til resten av kvelden. Solen gikk ned og vi kjente tydelig at det ble kaldere. Da var det på tide å krype inn i teltet. For å få en behagelig temperatur fyrer vi med primusen, en viktig detalj er å bruke vintergass.

Morgen mandag 22. februar. Strålende sol og vindstille. Det er 8-10 bitende minusgrader. Vi fyrer opp morgenbålet å får varmen i oss.

DSC_1733

Hærlig på vinteren

 

Etter frokost pakker vi sakene våre og tar med oss kun isfiskeutstyret og litt reserve bekledning på en tur på isen. Etter en time med fisking napper det i mormyshkan min. Jeg er litt i min egen verden, så det tar litt tid før jeg reagerer. Sena blir dradd opp og like før jeg får halt fisken opp av hullet i isen spreller den seg løs og stikker av. Søren!!!!!! Etter denne hendelsen vil ikke fisken henge på, det hele blir bare noen få napp. Det er nordavind og ikke ideelt fiskevær.

Det skyer til og det begynner å blåse, det ser ikke ut som fisken vil bite noe mer i dag. Vi bestemmer oss for å gå til den nedpakka leiren. Her tar vi på oss sekkene våre og går mot bilen. På veien til bilen tenker jeg på den dumme hendelsen ute på isen hvor jeg ikke fikk opp fisken jeg hadde ventet så lenge på.

Alt i alt var turen veldig fin! Vi så Fiskeørn på nært hold, fine stunder rundt bålet i strålende sol, latter, lek og fine opplevelser.

 

Terrenget i Mykland er litt spesielt fordi det er preget av skogbrann som herjet i juni 2008. Etter seks dager brant et skogområdet på 30 000 mål ned. Brannen gjorde skader for seksti millioner kroner. Flere hytter i området ble brent ned. På hver side av brannfeltet er det frodig skog, og topp å telte.

Hundekjøring på Haukeli

Har du forsøkt å suse avgårde innover fjellet bak en gjeng råsterke Huskyer? Forrige helg fikk jeg oppleve dette i kanonvær nær Haukli. Vi var på skiferie nær Rauland, og hadde avtale med en lokal hundekjører om å leie spann av ham. Vindstille og i -5 grader, satt vi oss i bilen ved Totak, og kjørte mot Arabygdi. Når vi kom frem til hundespanna, fikk vi straks i oppgave å gjøre dem klare for turen. Hundene virket godt dresserte og så ut som de hadde det bra. Hvert spann besto av 6 kraftige hunder (og to personer delte på ett spann) og det var ingen tvil om at disse kunne dra godt. Etter en kort instruksjon fikk jeg eget spann og var klar for tur.

DSC_1814

Hardangervidda i sikte

Plutselig rykker det til og vi er i gang. Hundene er ivrige etter å løpe og vi må bruke kraft for å få dem til å holde et rolig start tempo. Etter hvert øker farten innover foten av Hardangervidda. Vi kjører nesten 2 timer innover i fjellet i et vær som på et postkort. Vindstille, sol og puddersnø!

DSC_1853

Favoritthunden min

Vel fremme ved en Lavo merker hundene at vi er fremme, og roer ned. Vi setter dem «fast» med et snøanker og får en pause i lavoen med mat. Det er nesten så vi heller vil spise ute i dette kanonværet, men samtidig godt å sitte varmt når en spiser.

Turen hjem gikk nesten for fort, ingen ønsket å komme frem. Jeg fikk heldigvis kjøre hele veien tilbake, og nøt hvert sekund. Jeg kommer helt sikkert til å leie eller låne hundespann flere ganger, kanskje dra en tur over flere dager med telt? Slike muligheter finnes flere plasser i Norge eller f.eks på Svalbard (http://www.svalbardhusky.no/booking.html#winter_camping).

DSC_1811

På vei hjemover